Fra borg til festning

Middelalderborgen

Middelalderborgen Akershus omtales for første gang i et gave- og privilegiebrev fra juni 1300. Byggherren var kong Håkon V Magnusson.

I 1287 hadde Oslo med kongsgården blitt angrepet av opprørere, ledet av jarlen Alv Erlingsson. Uten at kongemaktens styrker kunne hindre det, ble Oslo satt i brann og hertugens representant bortført og drept av jarlen.

Dette må ha fått den 17 år gamle hertug Håkon (senere kong Håkon V) til å legge planer for et vern og trygt tilfluktssted for kongemakten et stykke unna byen. Det var ikke først og fremst byens innbyggere som skulle beskyttes av Akershus. Til det lå anlegget for langt unna byen.

Allerede i 1308 ble Akershus utsatt for en svensk beleiring. Byen ble herjet, men borgen holdt stand. Dette kan bety at borgen i sin første utstrekning stod ferdig før den tid.

Anlegget inneholdt flere tårn, store salsbygninger med kjellere, antakeligvis en kongehall og et arkiv for kongelig korrespondanse.

Kanoner og krutt

Rundt 1488 var den gamle borgen utstyrt med en håndfull kanoner og krutt, viser inventarfortegnelser.

En mannsalder senere skal kong Frederik I ha uttalt at Akershus var «rikets sterkeste vern», en uttalelse som setter hele arsenalet av forsvarsverk ellers i landet i et pussig lys.

Hvis Akershus på den tiden essensielt sett fortsatt var å betrakte som en middelalderborg, var anlegget håpløst utdatert.

Brannen i 1527

I 1527 ble borgen rammet av et lynnedslag. I brannen som fulgte gikk store deler av det middelalderske anlegget tapt.

Lensherren på Akershus ønsket å gjenreise det ødelagte slottet, men borgbefestningens tid var over. Den ødeleggende kraften i kanoner satte helt andre krav til forsvarsverkene.

Den danske lensherren Christen Munk tok affære på 1550-tallet. Han fikk oppført kraftig treetasjes kanontårn mot sydvest, etablerte kanonstillinger på østre ringmur og flyttet inngangen i ly bak tårnet.

Borgen sikres

Med knappest mulig margin motstod Akershus to svenske beleiringer i 1567. Først da tok man endelig grep.

Kong Frederik II sendte opp to danske medlemmer av Riksrådet, som begge var erfarne krigsmenn, for å vurdere situasjonen på Akershus.

På deres råd ble det engasjert en flamsk byggmester, Hans van Paeschen. Han skulle lede arbeidene med de første egentlige festningsverkene på Akershus.

Hvor omfattende planene egentlig var får vi aldri vite, men det som ble etablert var kun et vern for å sikre nordfronten av anlegget. Mot øst og syd skjedde det åpenbart lite eller ingenting.

En moderne festning

Til tross for disse arbeidene, var frykten for angrep fra arvefienden Sverige fremdeles sterk.

Etter gjentatte bønnskriv fra den norske adelen om at rikets festninger var for dårlige, gikk formynderregjeringen for Christian IV til verks. Adelen skulle få sikre tilfluktssteder for seg og sitt gods.

Den kongelige byggmester, nederlandske Hans van Steenwinckel, ble sendt til Akershus. Han skulle legge en plan for en moderne bastionsfestning på Akersneset med slottet som kjerne.

Forslaget ble godkjent, og allerede i 1593 begynte byggingen. Finanseringen ble løst ved å innføre en bygningsskatt som rikets bønder måtte betale.

Planen gikk i korte trekk ut på etableringen av det man i dag kjenner som indre festning på Akershus (murene mellom Myntgata i nord og Kongens gate i øst).

Steenwinckel døde i 1601, men arbeidet fortsatte frem til 1604 under ledelse av en byggmestersvenn. Arbeidet ble imidlertid stanset samme år, trolig fordi kong Christian IV planla å gå til krig mot Sverige.

Først i 1616 gjenopptok ble arbeidet med befestningen på Akershus gjenopptatt, da etter en litt endret plan. Noen hevder Christian IV selv sto bak disse (mindre) endringene, men det er vanskelig å bevise.

Byen flyttes

Da gamle Oslo ble flammenes rov i august 1624 var ikke anlegget av den moderne bastionsfestningen fullstendig.

Året etter fikk stattholderen ordre om å innstille arbeidet på Akershus. Fokuset (og dermed midlene) skulle være på forsvarsverker rundt den nye byen, Christiania.

Akershus festning skulle nå bli et citadell, en trygg innerste kjerne i den befestede byen.