Fra borg til festning

Middelalderborgen Akershus omtales for første gang i et gave- og privilegiebrev fra juni 1300. Byggherren var kong Håkon V Magnusson. I 1287 hadde Oslo med kongsgården blitt angrepet av opprørere, ledet av jarlen Alv Erlingsson. Uten at kongemaktens styrker kunne hindre det, ble Oslo satt i brann og hertugens representant bortført og drept av jarlen. Dette må ha fått den 17 år gamle Håkon til å legge planer for et vern og trygt tilfluktssted for kongemakten et stykke unna byen. Akershus var ikke fremst ment å beskytte byens innbyggere. Anlegget lå for langt unna byen til det.

Allerede i 1308 ble Akershus utsatt for en svensk beleiring. Byen ble herjet, men borgen holdt stand. Dette kan bety at borgen i sin første utstrekning stod ferdig før den tid. Anlegget inneholdt flere tårn, store salsbygninger med kjellere, antakeligvis en kongehall og et arkiv for kongelig korrespondanse.

Kanoner og krutt

I 1487-88 ser vi av inventarfortegnelser at den gamle borgen var utstyrt med en håndfull ildvåpen (kanoner) og krutt, uten at dette kan synes å ha medført endringer i borgforsvaret.

En mannsalder senere skal kong Frederik I ha uttalt at Akershus var «rikets sterkeste vern», en uttalelse som setter hele arsenalet av forsvarsverk ellers i landet i et pussig lys. Hvis Akershus på den tiden essensielt sett fortsatt var å betrakte som en middelalderborg, var anlegget håpløst utdatert.

Brannen i 1527

I 1527 ble borgen rammet av et lynnedslag. I brannen som fulgte gikk store deler av det middelalderske anlegget tapt. Til tross for iherdig innsats fra kongens representant, lensherren på Akershus, for å gjenreise det ødelagte slottet, var det slik at borgbefestningens tid var over. Den ødeleggende kraften i kanoner satte helt andre krav til forsvarsverkene.

Den danske lensherren Christen Munk tok affære på 1550-tallet. Han fikk ført opp et kraftig treetasjes kanontårn mot sydvest, etablerte kanonstillinger på østre ringmur og flyttet inngangen i ly bak tårnet.

Borgen sikres

Med knappest mulig margin motstod Akershus to svenske beleiringer i 1567. Først da tok man endelig grep. Kong Frederik II sendte opp to danske medlemmer av Riksrådet, som begge var erfarne krigsmenn, for å vurdere situasjonen på Akershus.

De ga sitt råd og man engasjerte en flamsk byggmester, Hans van Paeschen, til å lede arbeidene med de første egentlige festningsverkene på Akershus. Hvor omfattende planene egentlig var får vi aldri vite, men det som ble etablert var kun et vern for å sikre nordfronten av anlegget. Mot øst og syd skjedde det åpenbart lite eller ingenting.

En moderne festning

Til tross for disse arbeidene, var frykten for angrep fra arvefienden Sverige fremdeles sterk. Etter gjentatte bønnskriv fra den norske adelen om at rikets festninger var meget forfalne, gikk derfor formynderregjeringen for Christian IV. til verks. Adelen skulle få sikre tilfluktssteder for seg og sitt gods.

Den kongelige byggmester, nederlandske Hans van Steenwinckel, ble sendt opp til Akershus. Han fikk i oppdrag å legge en plan for en moderne bastionsfestning på Akersneset med slottet som kjerne. Forslaget ble approbert (godkjent), og allerede i 1593 begynte byggingen. Finanseringen ble løst ved å innføre en bygningsskatt som rikets bønder måtte betale.

Planen gikk i korte trekk ut på etableringen av det man kjenner som indre festning på Akershus i dag (murene mellom Myntgata i nord og Kongens gate i øst).

Steenwinckel døde i 1601, men arbeidet fortsatte frem til 1604 under ledelse av en byggmestersvenn. Dette året ble arbeidet stanset, sannsynligvis fordi kong Christian IV hadde satt seg fore å gå til krig mot Sverige. Først i 1616 gjenopptok man arbeidet med befestningen på Akershus, da etter en litt endret plan. Noen hevder Christian IV selv stod bak disse (mindre) endringene, men det er vanskelig å bevise.

Byen flyttes

Da gamle Oslo ble flammenes rov i august 1624 var ikke anlegget av den moderne bastionsfestningen fullstendig. Likevel fikk stattholder Urne ordre om å innstille arbeidet på Akershus, tidlig i 1625. Fokuset (og dermed midlene) skulle være på forsvarsverker omkring den nye byen, Christiania.

Akershus festning skulle nå bli et citadell, en kjerne i en bybefestning. Man engasjerte nederlandske Cornelis Flindt for å planlegge og lede befestningen omkring kjøpstaden Christiania. Løsningen som ble valgt var omfattende jordvoller, et billig og forholdsvis raskt tiltak. Dessverre et elendig valg med tanke på nordisk klima. Ideen bak flyttingen av byen var god, utførelsen stod nær til stryk. Verken byen eller festningen fikk fordeler av deres sameksistens.