Historien om Kvadraturen

For fire hundre år siden inntraff en spesiell hendelse. En gammel middelalderby, Oslo, ble forlatt, og byens borgere bygget opp en ny by. Den nye byen het Christiania, og utgjør den delen av Oslo sentrum som vi i dag kaller Kvadraturen.

Fra Oslo til Christiania 1624-1660

Natt til 17. august 1624 ble gamle Oslo rammet av en brann som raste i tre dager og la nesten hele byen øde. Dette var bare den siste av mange branner som hver generasjon av Oslo-borgere opplevde.

Kong Christian IV bestemte da at byen skulle flyttes til motsatt side av Bjørvika og sikres bedre mot brann. Han kom selv til Oslo for å sørge for at planen ble gjennomført, og allerede 27. september var kongens nye by offisielt grunnlagt og gitt navnet Christiania etter ham. Kongen hadde også militære grunner til å flytte byen. Beliggenheten gjorde gamle Oslo utsatt for fiendtlig kanonild fra Ekeberg. Plasseringen inntil Akershus ga bedre beskyttelse, og festningen kunne bli et citadell eller militært tyngdepunkt i en befestet by omgitt av voller med bastioner. Festningsbyen med en geometrisk ordnet byplan var tidens idealby.

Innenfor kvartsirkelen avgrenset av Akershus, Bjørvika og vollene ble det stukket ut snorrette gater mellom rettvinklede kvartaler. Gatebredden – 24 alen eller 15 meter – skulle hindre nye branner. Langs havnen var kvartalene store for å gi kjøpmennene god plass til virksomhet og store hus. De mindre kvartalene vestover var ment for håndverkere og småkjøpmenn. Borgerne fikk tildelt tomter som tilsvarte branntomtene i Oslo, men skjøte fikk de først år og dag etter at de var bebygget. Eierne av store tomter måtte også bygge en mindre gård «oppe i byen» hvorudi Haandverksfolk for Leie kan have deres Værelse. Slik kom sosial lagdeling til uttrykk, men også kongens omtanke for folk uten byggekapital.

Brannsikring var også grunnen til forbudet mot å bygge laftehus etter norsk skikk. De rike ble pålagt å bygge kostbare murhus, mens jevne borgere fikk bygge hus av utmurt bindingsverk etter danske forbilder. Men bindingsverk var også en fremmed byggemåte som borgerne mislikte. Mange brøt byggeforskriftene og oppførte ulovlige laftehus – og fikk tilgivelse.

Enevoldstiden 1660-1814

Christiania sprengte grensene og vokste forbi vollene og ut over den gamle strandlinjen mot Bjørvika. De fleste innflyttere slo seg ned i forstedene rundt byen. Økonomisk ble perioden en oppgangstid på grunn av trelasteksporten. Det gjorde at byen kom seg raskt etter storbrann og svensk erobringsforsøk. De rike sagbrukseierne skilte seg ut som en overklasse med boliger og levekår som var uoppnåelige for jevne borgere.

Byen vokste langsomt i 1600-årene, og det var lenge byggegrunn nok innenfor vollene. Etter hvert ble den langgrunne stranden utenfor havnefronten i Dronningens gate fylt opp med avfall, og i 1657 ble det gitt tillatelse til videre utfylling for å skaffe byggetomter i nye kvartaler ute i Bjørvika.

Da kvartalene nord og vest for Christiania Torv brant i 1686, ble det bestemt at kirken og gårdene nærmest Akershus ikke skulle gjenreises. Kontraskjæret skulle være et åpent forterreng foran festningen, som skulle utvides og ha fritt skytefelt utenfor sine nye voller. Samtidig ble vollene rundt byen nedlagt, og den brannskadde kirken ble flyttet utenfor voll-linjen. Der sto den nye Domkirken ferdig i 1697, og senere ble Stortorget anlagt foran kirken. Da Carl XII okkuperte byen i 1716, ble mange hus truffet av kanonskudd fra festningen. Ved reparasjonene etterpå ble mange av dem modernisert. Langsomt bredte bybebyggelsen seg utenfor Kvadraturen, først rundt torget, langs Grensen, og på utfylt strandgrunn i Bjørvika. Dette ga plass nok til videre vekst gjennom 1700-tallet.

Men i Vika og Vaterland på Bymarken, utenfor selve byen, oppsto uregulerte forsteder hvor fattigfolk kunne bygge billige trehus, men ikke drive egen næring. De var arbeidskraft for borgerne inn i byen. Utover på 1700-tallet kom det også forstadsbebyggelse langs innfartsveiene østfra i Aker, på Grønland og i Lakkegata.

I denne perioden fikk byen store inntekter fra den økende trelasteksporten. Sagbrukseierne samlet seg enorme formuer og skilte seg ut fra de jevne borgerne som en økonomisk overklasse med en iøynefallende overdådig livsførsel.

Hovedstaden Christiania 1814-1899

Historien om Christiania på 1800-tallet er først og fremst en historie om vekst. Byen med bare 10 000 innbyggere i 1814 hadde hundre år senere 250 000. Veksten tok av da byen brått ble hovedstad i en ny stat og litt senere ble en industriby.

17. mai 1814 ble provinsbyen Christiania plutselig hovedstad i en ny stat. Kvadraturen utgjorde fremdeles den egentlige byen med færre enn 10 000 innbyggere. I tillegg bodde rundt 4 – 5 000 mennesker i forstedene. Statsadministrasjonen som skulle bygges opp ga byen mange nye arbeidsplasser, og dermed begynte den å vokse raskere, selv om tidene lenge var dårlige. Staten trengte også nye bygninger til mange formål. Byen trengte mer plass til boliger og offentlig bebyggelse.

Siden landet nå var i union med Sverige, forsvant trusselen fra arvefienden. Dermed kunne Akershus nedlegges som aktiv festning og forterrenget frigis til byggegrunn. I 1820-40 ble det oppført vakre offentlige bygninger og moderne leiegårder ved Bankplassen og Grev Wedels plass. Men kongens Slott var det ikke plass til innenfor Kvadraturen. Det ble reist på en høyde langt mot vest, med Karl Johans gate som forbindelse til byen. Langs denne paradegaten ble også Universitetet og Stortinget oppført, og det gjorde at byens sentrum ble trukket vestover. I dette området vokste det opp en helt ny bydel med leiegårder, og rundt Slottet fikk byen sine første frittliggende villaer i egne hager.

Folketallet vokste enda raskere fra rundt 1840, da moderne industri vokste fram, særlig langs Akerselva. Arbeidsplassene trakk nye innflyttere til byen, og de slo seg ned i leiegårder og småhus i forstedene på begge sider av elva. Veksten gjorde det nødvendig å utvide byen, som for lengst hadde sprengt grensene rundt Kvadraturen. Etter utvidelser i 1859 og 1878 fikk byen de grensene den beholdt helt til 1948, da hele Aker ble innlemmet. Byen med bare 10 000 innbyggere i 1814 hadde hundre år senere 250 000!

Gjennom 1800-årene fikk gatene i Kvadraturen stadig høyere teknisk standard. I 1840-årene ble gammel kuppelstein skiftet ut med regelmessig storgatestein, og fortauene fikk mot slutten av århundret fortau med solide granittheller eller asfalt. De første gasslyktene erstattet fra 1848 gamle oljelamper, og i 1892 fikk Karl Johans gate elektrisk lys. Vannforsyning og kloakknett ble utbedret. I 1894 fikk byen som den første i Norden elektriske sporvogner.

Den moderne storbyen 1900-1947

Boligkrakket i 1899 satte en brå stopp for byggeaktiviteten i byen. Men det varte ikke lenge. Etter ti år var byggingen i gang igjen, og byen fortsatte å vokse, men ikke så voldsomt som før århundreskiftet. Oppgangstider gjennom 1900-tallet førte gjentatte ganger til omfattende byfornyelse i Kvadraturen. Den ble sentrum i den moderne storbyen Oslo med biltrafikk, lysreklamer, kinoer og varehandel.

Siden midten av 1800-tallet hadde Kvadraturen gått fra å være «selve byen» til å bli bare en del av et større og ekspanderende sentrum. Denne utviklingen fortsatte i det 20. århundre. Leiegårdsbebyggelsen som spiste opp den gamle bymarken trakk også med seg forretningsbygg og offentlige institusjoner. Storgata, Torggata, Pilestredet, Ullevålsveien, Bogstadveien og Drammensveien ble viktige sentrumsgater utenfor Kvadraturen. På Majorstua, Grünerløkka, Frogner, Grønland og i andre bydeler vokste det frem et selvstendig byliv. Det var likevel Kvadraturen som var sentrum i sentrum.

Byen vokste rundt Kvadraturen i alle retninger. Viktige virksomheter på alle kanter gjorde Kvadraturen til et pressområdet. Østbanen og Vestbanen lå på hver side, og forbindelsen mellom dem gikk gjennom Rådhusgata, som ble forlenget i skjæring gjennom Kontraskjæret i 1881. I nord og øst ble det anlagt nye torg. I sør og øst ekspanderte havnevirksomheten, og industribeltet langs Akerselva og i havneområdene var stadig livskraftig. Rådhuset i Pipervika og de nye forretningsstrøkene omkring bidro til å trekke sentrum vestover – en tendens som begynte allerede da Slottet ble anlagt.

Kvadraturen ble liggende som det sentrale forretningsstrøket mellom alle vekstfaktorene. Det var fortsatt naturlige sted for nye offentlige og private institusjoner, mange av dem så store at de fylte halve og hele kvartaler. Hovedpostkontoret, oppført mellom 1914 og 1924, og den samtidige Telegrafbygningen, fikk konkurranse med monumentale nybygg for banker og forsikringsselskaper, med Christiania Sparebank og Den norske Creditbank som noen eksempler. Sjøfartsnæringen har gitt Kvadraturen monumentalbygg som Sjøfartsbygningen, Havnelageret og kontorbygningene for DFDS og Amerikalinjen ved Jernbanetorget.

Kvadraturens beliggenhet og funksjonelle gatenett kunne fremdeles ivareta de fleste sentrumsfunksjoner innen administrasjon, handels- og finansliv. Men i mellomkrigstiden ble tomtepriser og trafikkproblemer mer påtrengende utfordringer. Kvadraturen ble nesten tømt for beboere. De mer velstående tok veien til villastrøkene rundt byen med forstadsbaner eller privatbiler som gjorde den funksjonsdelte byen mulig. Byen ble sett som et usunt boligmiljø med støy, støv, skitt og eksos. Topografien i Oslogryta gjorde forurensningen verre her enn i mange andre byer.

1. januar 1925 ble Kristiania til Oslo. Med det ble det symbolske båndet til Christian IVs by hugget over. Betegnende var det også at Akershus festning ble restaurert, og at man i den forbindelse i fullt alvor vurderte å tilbakeføre den til middelalderens utseende. Det kulturelle klimaet favoriserte ikke en renessanseby fra dansketiden.

Byplanleggerne vendte blikket ut over byens grenser og tenkte Stor-Oslo, visualisert i Generalplanen av 1934. Men gjennomføringen av de storstilte planene for Stor-Oslo måtte vente til etter krigen, da byen slukte nabokommunen Aker.

Kvadraturen etter 1948

Kvadraturen ble enda mer et rent kontorsentrum etter krigen. Langs Karl Johans gate og i de nærmeste gatene, særlig nordover mot Grensen, var det et rikt forretnings- og servicetilbud. Men sørover i retning av festningen ble kvartalene mer folketomme og mindre etterspurt for kontorer og butikker. Biltrafikken holdt på å kvele Kvadraturen, inntil strenge parkeringsregler ble innført og gjennomgangstrafikken ble forvist under jorden. Prostitusjon og narkotikamisbruk ble et problem mens Kvadraturen ble et verneverdig kulturminne.

Etter kontortid var det lite aktivitet i dette området. Oslo hadde etter hvert fått alle storbyens preg, og deler av Kvadraturen trakk til seg mennesker og grupper som ikke lot seg sosialisere inn i det velferdssamfunnet som myndighetene så omhyggelig hadde planlagt. Området nærmest festningen ble et sentrum for byens horetrafikk. Fra slutten av 60-tallet fikk byen et narkotikamiljø. De første tiårene var dette mest synlig i Slottsparken, og siden i Hydroparken på Solli. Senere ble miljøet konsentrert rundt Østbanestasjonen, som i lang tid hadde hatt et dårlig rykte.

Trafikken ble i etterkrigstiden et betydelig problem for sentrum. Forholdene var vanskelige både for fremkommelighet og for parkering. Rådhusgata fortsatte å være hovedtrafikkåren gjennom byen. Forholdene bedret seg imidlertid etter at T-banelinjene østfra ble knyttet sammen med de vestlige forstadsbanene i 1977. I 1980 sto Oslotunnelen ferdig og førte de østlige og vestlige jernbanelinjene sammen på Oslo Sentralstasjon. Endelig ble det meste av biltrafikken gjennom sentrum forvist under jorden da festningstunnelen ble åpnet i 1990.

Utviklingen i nærområdene bidro til å lette Kvadraturen for trafikkbelastningen og gjøre vestre del av sentrum mer attraktivt for publikum og servicenæringer. Rådhuset ble innviet i 1950, og rundt dette og i Vestre Vika ble det anlagt et nytt, moderne forretningsstrøk. I 1989 ble Vestbanestasjonen nedlagt, og både biltrafikken og den gamle godstrafikken på skinner ble fjernet fra Rådhusplassen. Fra slutten av 1980-tallet ble det mondene strøket Aker brygge skapt på tomtene etter det gamle Akers Mekaniske Verksted.

I de siste årene har sentrumsveksten bevisst blitt ledet østover mot Bjørvika, hvor den nye Operaen ble åpnet i 2008. Området står foran en ytterligere forvandling fra trafikknutepunkt og havneområde til et sentrumsstrøk med blanding av kontorer, boliger og kulturbygg.

Tanken om bevaring av Christian IVs by vokste fram i etterkrigstiden. Fortidsminneforeningens gave til byen ved 350-årsjubileet for Christiania i 1974 var en bevaringsplan for hele Kvadraturen, der den tidligere nedvurderte 1800-talls murbyen fikk særlig oppmerksomhet. Planen ble vedtatt i 1979.

Festningsbyen med en geometrisk ordnet byplan var tidens idealby.