Beleiringen 1716

8. mars 1716 passerte en svensk hærstyrke på omkring 8000 mann norskegrensen. Angrepet var overraskende. Hærstyrken var ledet av Kong Carl XII av Sverige selv og målet var i første omgang Christiania og Akershus festning.

Svenskene ble imidlertid forsinket av en heldig kombinasjon av norske soldatstyrker, dårlig vær, patriotiske bønder og deres veisperringer. Slottsloven på Akershus (en regjeringskommisjon som skulle støtte visestattholderen i krisetider) bestemte at forsvaret skulle legges ved Gjellebekk, omtrent 12 km fra Drammen. Her oppførte den norske hæren en skanse, et forsvarsverk, milevis unna hovedstaden og Akershus festning.

Kommandanten på Akershus, Jørgen Chr. von Klenow, fikk ordre om å holde festningen, koste hva det koste ville.

Tolv år etter at generaladmiral Gyldenløve uttalte disse ordene, skulle Akershus festning utsettes for en ildprøve. Ville festningen kunne stå imot en beleiring?

Da angrepet begynte hadde Akershus 117 kanoner av ulike typer og kaliber. De forberedte seg på en langvarig beleiring, og garnisonsstyrken ble økt fra 1455 til 3076 mann.

Over isen

Klokken ti om formiddagen 21. mars så vaktpostene på Akershus festning svenskene i anmarsj over isen fra Bunnefjorden.

Straks fienden var kommet innenfor rekkevidde, ble festningens kanoner tatt i bruk. Svenskene søkte dekning for den kraftige ilden bak øyene i indre Oslofjord.

I ly av Bleikøya, Hovedøya og Lindholmen klarte de å ta seg over til Nakholmen, og derfra passerte de isen, en etter en, mot Bygdøy. Først utpå kvelden hadde hele svenskehæren kommet seg trygt over.

Ifølge beretninger skal 70 soldater og mange hester ha blitt drept på isen. En av festningens 12-punds jernkanoner gikk i luften under skytingen og en løytnant og tre artillerister mistet livet denne dagen.

Ettersom Christiania ikke lenger hadde fullstendige byvoller møtte svenskene ingen motstand da de rykket inn i byen. De plasserte fire små feltkanoner ved kirkeporten (dagens Stortorget), som de siktet inn langs gateløpet og ned mot Akershus festning.

Senere etablerte de også et annet batteri ved byens gamle kirkegård, Hellig Trefoldighets kirkegård (dagens Christiania Torv).

Årvåkne soldater

Kommandant von Klenows instruks var klar: Det skulle skytes mot svenskene dag og natt med kanoner og gevær.

Skarpskyttere fulgte nøye med fra festningen og overvåket alle bevegelser med kikkert.

Mange ble skutt og både mennesker og hester ble liggende døde i gatene.

Allerede 23. mars forsøkte svenskene å angripe festningen fra Piperviken. Men de kom ikke lenger enn til forberedelsene fordi von Klenow beordret dem beskutt.

Her skal svenskekongen ha unnsluppet døden med kun en hårsbredd. Gjennom beleiringen fortsatte man å kaste bomber inn mot Piperviken for å avskrekke svenskene.

Sivile ofre

Da svenskene nærmet seg Christiania flyktet mange borgere fra byen, men ikke alle hadde råd, anledning eller noe annet sted å dra. De måtte bli igjen.

Under beleiringen ble byens sivilbefolkning rammet av ild og kuler som var ment for svenskene.

En borger bodde så nærme festningen at familien ikke var trygg for kuler og bomber noe sted i huset. Borgerkona og fem barn måtte derfor søke ly under festningsvollene i vinterkulden.

Også bebyggelse ble skadet og det gikk verst utover hus og eiendommer i nærheten av festningen.

Tomter som lå utenfor byen ble også ødelagt. Husmannsstuer ble revet og brukt som fyringsved, og hageanlegg ble tråkket ned av svenskenes hester.

Motgang og retrett

Svenskene angrep Akershus festning flere ganger, men til ingen nytte. På festningen var de fortsatt årvåkne og mange svenske soldater ble drept av festningens kanoner og bombekastere.

Svenskenes situasjon i Christiania og omlandet ble stadig mer kritisk utover våren. Familie og venner hjemme i Sverige fikk oppleve deres desperasjon i brev de sendte hjem.

Mislykkede forsøk på å ta Gjellebekk, manglende beleiringsutstyr og grovt skyts for å ta Akershus festning, sult og mangel på klær, ødela for svenskene. Forsyninger ble tatt av nordmennene. Også bondebefolkningen gjorde sterk motstand

Med vårløsningen ble fjorden isfri, og dansk-norske skip ville ubønnhørlig komme med forsterkninger. Natt til 30. April måtte Carl XII anse slaget som tapt og dermed trakk han styrkene ut av Christiania.