Velkommen til hovedstaden!

Kongen kommer!

Som landets hovedstad tok Christiania imot kongen mange ganger. Kongeinntog var en høytidelig begivenhet. Inntogene og byens mottakelse av kongen hadde en form og symbolbruk som går langt tilbake i tid.

I 1814 var Vaterland bru inngangen til byen. Fra 1827 var Nybrua den nye hovedporten fra øst og sør. Storgata, som forbandt Nybrua med byen, ble beplantet med trær for å gi innfartsveien et verdig preg. Etterhvert kunne de kongelige komme med dampskip eller jernbane. Byen tok da imot kongen i Bjørvika.

Byen ble pyntet med såkalt «illuminasjon», altså opplysning av bygninger og gater. Kongelige symboler, som våpenskjold eller monogram, var fremtredende ved slike anledninger. Utover på 1800-tallet ble også bruk av nasjonalflagg vanligere. Mange av disse seremonielle formene er i fortsatt i bruk. Kroninger ble imidlertid ikke foretatt i Christiania. Nidarosdomen i Trondheim hadde en unik stilling som Norges viktigste kirke.

Hvorfor Christiania ble hovedstad

Grunnloven inneholdt ingen bestemmelser om hvor landet skulle styres fra. Den sa bare at Stortinget skulle samles i «Rigets Hovedstad». Det var likevel ingen tvil om hvilken by som skulle være hovedstad.

Christiania hadde i flere hundre år hatt en fremtredende posisjon som administrasjonsby, selv om både Bergen og Kongsberg var større byer i folketall. I 1813 fikk Christiania et universitet, det første universitetet i riket som ble opprettet utenfor København. Allerede før 1814, ble Christiania omtalt som «hovedstad».

Eliten i Christiania rundt 1814

Christiania var hovedbyen på Østlandet for handel og næringsliv. Noen av Norges rikeste menn holdt til i eller rundt Christiania, hvor de hadde bygget opp store formuer på trelasthandel, jernverk og annen virksomhet. De hadde gode kontakter både sørover mot Danmark, østover mot Sverige og vestover mot Storbritannia.

Den økonomiske eliten hadde stor politisk innflytelse, og nære forbindelser til kongehuset. I slutten av unionstiden med Danmark, var mange kritiske til Danmark-Norges utenrikspolitikk, som de mente var skadelig for norske interesser. Privat kunne deler av eliten gi uttrykk for at selvstendighet eller en union med Sverige ville være bedre for Norge enn fortsatt union med Danmark.