Akershus festning
Akershus festning er en middelalderborg fra ca. år 1300, oppført i Håkon Vs regjeringstid. Den spilte en viktig rolle for forsvaret av Østlandet. Innenfor murene har det også vært funksjoner som kongebolig, fengsel, høgskole, museum og regjeringskontorer.
Foto: Tove Solbakken / Byantikvaren
Middelalderborgen
Middelalderborgen ble påbegynt i 1299 og var sannsynligvis komplett på slutten av 1300-tallet. Den ble anlagt i samsvar med tidens utfordringer og terrengets muligheter. Bak en ytre ringmur, delvis supplert med grav og hjørnetårn, var bebyggelsen med massive yttervegger organisert rundt to gårder adskilt av et kjernetårn i midten.
Forsvar mot kanoner
Anlegget ble vesentlig redusert etter en brann i 1527. Borgen ble ombygd til renessanseslott på 1600-tallet, med rivning av kjernetårnet og oppførelse av bl.a. to trappetårn i hver ende av den nå sammenhengende gårdsplassen.
Samtidig ble anlegget forsterket som festning mot den nye trusselen fra angripende kanoner. Et system av vollgraver og stenkledte voller med kanoner og utenforliggende skuddfelt ble anlagt i en vid omkrets omkring den gamle borgen.
Dette systemet av utenverker, som gikk på bekostning av den sydvestlige del av Kvadraturen, var ferdig utbygd omkring 1750. Samtidig forfalt de eldste delene av borgen og slottet.
Etter et svensk angrep på festningen i 1567, som borgen riktignok motsto, ble det satt i gang moderniseringsarbeider. Arbeidene fortsatte i en hundre års tid. Steinkledte jordvoller ble kastet opp foran festningsmurene, en langt mer effektiv beskyttelse mot beleiringsartilleri enn de gamle middelaldermurene.
Foto: J.T. C. Mensberg / Oslo Museum
Oljemaleri av Akershus festning, malt av J. T. C. Mensberg i 1844.
Byen ved festningen
Allerede etter krigen i 1567, ønsket kong Frederik II å flytte byen til Akershagen, inntil festningen. Borgerne i den gamle byen Oslo protesterte iherdig, og slapp å bryte opp.
Etter bybrannen i 1624 var det imidlertid ingen nåde. Byen ble nå trukket inn i festningskomplekset Akershus. Christiania ble i større grad en garnisonsby enn det gamle Oslo. Her kunne soldater innkvarteres og festningen sikres forsyninger.
Rundt byen ble det anlagt voller, med enkelte fremskutte bastioner, og med vollporter. De rettlinjede gateløpene kan også ha vært foretrukket av militære årsaker, slik at man kunne bestryke fiendtlige tropper som hadde trengt inn i byen.
Byens voller oppgis
Vollene rundt byen ble forsterket og utbedret i flere omganger i tiårene etter 1624. Det er åpenbart at de ikke ga betryggende vern for byen og festningen. Et nytt forsvarsverk ble planlagt, med voller i en enda større sirkel rundt byen. Disse ble imidlertid for omfattende og dyre. Forsvarsverkene rundt byen ble derfor mer eller mindre oppgitt, selv om det også senere kom ordre om å befeste byen.
Utvidelse av festningsanlegget
Da man ikke lenger regnet med at byen kunne holdes ved et eventuelt angrep, ble det desto viktigere at festningen var godt beskyttet. Av den grunn ble forterrenget til festningen utvidet. En god anledning bød seg da byen ble rammet av brann i 1686. Blant annet ble byens kirke, ved Christiania torv, totalskadd. Den nye kirken, Vår Frelsers kirke, ble oppført like utenfor vollen. Vollen ble derfor revet i 1694, og to år senere ble det gitt ordre om at vollene rundt hele byen skulle rives.
Kontraskjæret
Byens kirkegård ved Christiania torv ble flyttet til den nye kirken, og de nedbrente kvartalene på Kontraskjæret sør for Rådhusgata ble liggende ubebygget som forterreng til festningen. Husene langs Revierstredet ble også revet. Slik utvidet festningen sitt territorium, samtidig som byen vokste utover vollene.
Nedbygging av festningen på 1800-tallet
Etter 1814 mistet festningen – som aldri var blitt erobret – sin hovedbegrunnelse: forsvaret mot svenskene. Den ble allikevel opprettholdt som straffearbeidsanstalt, senere landsfengsel, og depot, verksted, skole og garnison. Av dette er mye av bebyggelsen bevart, i hovedsak utført i upusset rød tegl med en viss middelalderlig stil.
Restaurering på 1900-tallet
Det sentrale borg-/slottsanlegget ble restaurert på 1900-tallet, med tilbakeføring så langt bakover i tiden som gjenværende rester og spor i hver enkelt del tillot.
Olav Vs hall i nordfløyen er en slags rekonstruksjon i gotisk stil av situasjonen i Håkon Vs tid på begynnelsen av 1300-tallet – Norgesveldets svanesang. Det er brukt middelaldersk ”munketegl”, satt inn et rosevindu mot vest og spissbuede vinduer mot øst og det åpne takverket er av engelsk-gotisk type.
Sydfløyen, derimot, er blitt en fri gjendiktning over situasjonen på 1600- og delvis 1700-tallet med interiører i renessanse og barokk. Som en siste tilføyelse og et ledd i arkitekt Arnstein Arnebergs restaurering etter krigen, er det kongelige mausoleum oppført utenfor sydfløyens kjeller.
Foto: Severin Worm-Pettersen / Oslo Museum
Akershus festning ca. 1890 - 1900.