Arbeidet med festningsbyggingen

Byggmesteren selv, Hans van Steenwinckel, var også opptatt med å etablere festningen på Varberg (i dagens Sverige). Av den grunn engasjerte man i mai 1592 en norsk stedlig byggmester, Diderik Tønnessøn for å sørge for arbeidets fremgang. For dette skulle han få 100 daler i året.

I forbindelse med prosjektet sendte kongen ut et åpent brev til menige bønder i Akershus len. I brevet sto det at de skulle komme kongen og riket til hjelp med en pengeskatt i tre år. For disse midlene skulle lensherren lønne pliktarbeidere ved festningen.

Lang vei til arbeidet

Byggmester Hans hadde beklaget seg til kongen over den lange vei som murmestere, stenhuggere og øvrige embetsmenn måtte “traversere” to ganger om dagen. Altså avstanden fra Oslo til slottet Akershus og tilbake igjen. Byggmesteren mente dette både forsinket og forhindret meget på arbeidet.

Kongen befalte derfor at lensherren skulle la oppføre hytter (hus) nedenfor slottet (på Hovedtangen, dagens Festningsplass), på kongelig regning, slik at håndverkerne heller kunne ligge der om natten. På den måten, mente Steenwinckel, kunne arbeidet både begynne tidligere og holde på lenger på kvelden.

Disse fikk måltider på slottsherrens regning og er derfor bokført i lensregnskapene. Noen av fangene jobbet på festningen frem til de ble henrettet for sine kriminelle handlinger, andre ble løslatt etter å a «gået her på K. M. arbeid udi graven og på muren». Fangene arbeidet selvsagt i bolt og jern.

Byggematerialene

Byggematerialet bestod av naturstein og enorme mengder jordmasser til oppfylling bak murene. Steinen ble brutt ut ved rå muskelkraft med forholdsvis enkle verktøy; kløvkiler, brekkstenger og slegge. Mye stein kunne benyttes «rett fra fjellet», mens annen stein ble kløvet i to for å tilpasses behovet.

Bildetekst eller sidebyside: Hvis muren skulle oppføres på fjell, måtte bergbrennere lage en fordypning i fjellet, slik at muren ikke skulle gli ut. Dette ble gjort ved «fyrsetting», altså at man tente store bål på fjellet og holdt disse brennende i minst 24 timer. Man kunne deretter eventuelt helle vann på, men uansett ble fjellet normalt tilstrekkelig sprukket og «mørnet» at man kunne hakke det bort, bit for bit.

Selve murene ble oppført som kistemur, som bestod av et ytre og indre murskall uten regelmessig sammenføyning. Bindemiddelet var kalkmørtel som ble kjøpt hos bønder i Asker og Bærum. Til kjørsel av byggematerialene benyttet man hester, både kongens egne og innleide hester fra privatpersoner.

Flere hester slepet seg bokstavelig talt til døde under det harde arbeidet. Bøndene fikk erstatning for døde hester. I sommermånedene ble det fremst kjørt jordmasser til fylling innenfor murene mens det i vintermånedene ble kjørt stein fra steinbergene på sleder. Det var viktig å få tilstrekkelig mengde stein til arbeidsplassen innen arbeidet tok til for årets byggeprogram. Ved sesongslutt ble byggeprosjektets fremgang rapportert ned til myndighetene i København.

Arbeidet med festningen var hardt og involverte en lang rekke spesialister og håndlangere. Sistnevnte bestod av både kvinner, menn og unge gutter. Arbeidstiden på Akershus er ikke kjent, men den var delt i fire skift, seks dager i uken. I samtidens Sverige jobbet man 13 timer i tre skift.

Kongehyllinger

Området som i dag er kjent som “ytre festning” ble først inkludert i festningsverkene på 1640-tallet. Før den tid var dette en gresskledd slette som tidvis var åsted for såkalte kongehyllinger.

Representantene møtte pliktskyldig opp for å sverge troskap til den nye kongen. Det var også satt av tid til forhandlinger om viktige saker mellom nordmennene og de danske myndighetene. Storslåtte feiringer på både slott og i byen hørte med. Ved hyllingen av Christian IV i juni 1591 deltok oslohumanisten Halvard Gunnarssøn («Halvardus Gunarius»). Han skrev et hyllingsdikt kalt «AKROSTIKHIS» på latin hvor han beskrev rikenes nye monark på følgende måte:

Dette var svært rosende omtale av den knapt 14 gamle Christian. Halvard forteller også i detalj om konfliktene som oppstod da selve hyllingstribunen og alt med den ble gitt til pris for folket som bivånet spetakkelet. Han forteller at den opphissede skare førte krig med tunge og ben og krumme negler for å få med seg bare en ørliten tøybit fra det røde kledet som tribunen var kledd med, men også at noen såret hverandre med skarpe kniver i bataljene.

Monarken selv var da allerede i trygge omgivelser på Akershus slott, rede til å ta fatt på taffelet med overdådig bevertning. Utsøkte viner fra utlandet og de lekreste retter mat utgjorde utvilsomt høydepunktet for den engere krets kvinner og menn invitert til kongens eget bord.

Kirkegården

Den store firkanten til venstre for byen representerer en (militær) kirkegård på Hovedtangen. Kong Christian 4. befalte i juli 1646 at den skulle avskaffes og at de døde deretter skulle begraves på Akers kirkegård. Så sent som i 1658 ble det bygget en befestningslinje over den gamle kirkegården og der fant man levninger av døde mennesker under arbeidene. Stattholder Nils Trolle befalte da at materialskriveren på festningen skal å få laget to store kister «til de døde Menneskers Ben paa Hovedtangens Kirkegaard» og at de skal forflyttes til en annen kirkegård og begraves.